Det hele startet på no.alt.motorsykler der jeg kom i kontakt med en gruppe nordlendinger som skulle på Madonnatreffet. Jeg stilte noen ledende spørsmål, og vips så hadde jeg date for sommerferien.Det var litt av et innfall; å kjøre sykkel i Europa etter å ha kjørt mindre enn 300 mil på to hjul - ever.

TT 2009 Review på DVD og BluRay! 
 

Biken kjøpte jeg i august 2003. Dårlig vær gjorde at jeg ikke fikk kjørt så mye før det ble for kaldt. Året etter tok jeg den frem i påsken (biken, altså) - men igjen - litt dårlig vær og litt mye å gjøre på jobb gjorde at jeg ikke kjørte så mye. Lengste turen jeg hadde før jeg dro på sommerferieturen var en tur på rundt 25 mil med Urban MC Oslo.

Feriepakket sykkel
Jeg lærte en god del på denne turen – lærdom jeg fikk god bruk for på tur nummer to. For eksempel hvordan man skal pakke en sykkel for langtur. Jeg er ikke ukjent med å dra på biltur i både Europa og USA, og bagasjerommet på en bil kan som kjent proppes full av stuff. Man trenger jo ikke bruke hodet i det hele tatt. Det er bare å fylle på. Prøv deg på motorsykkel i 14 dager. Alt du visste om feriepakking må læres på nytt.

Jeg hadde tre steder å legge ting; Tankveska, en bag på setet bak meg og toppboksen bakerst på sykkelen. Det ble alltid en kamp om hva som skulle pakkes hvor. For det første skulle alt som var tungt pakkes langt nede og fremme. Samtidig måtte jeg tenke på å pakke skift og ting jeg trengte hyppig på steder som hadde enkel adkomst.

Tankveska som sitter fast med magneter og en stropp rundt styrekransen kan lastes ganske tungt. Den er enkel å ta av, og ble brukt som "håndbagasje" på hotellene. Øverst lå det viktigste; mobiltelefonen... neida, kartet lå på toppen i den gjennomsiktige kartlomma. På innsiden i lokket hadde jeg kulepenn og notatblokk. Kamera og vannflaske øverst under lokket. Toalettveska (som var uforholdsmessig tung i forhold til at jeg er gutt), rene sokker, ren boxer, ren t-skjorte og shorts. Nederst lå verktøyet. I de tre sidelommene hadde jeg mobiltelefonen med lader som kom fra en sigarettenner under setet, ørepropper, pass, lommebok, litt mer verktøy og mynter til bommene.

Alt man gjør setter spor
Man lærer av sine erfaringer. Jeg har lært at to bukser og to gensere med lange ermer ikke har noe på motorsykkeltur å gjøre. Én bukse og én genser er nok. Man trenger ikke tre par sko, heller. Bagen på setet bak meg var helt vanntett og inneholdt klær og sko – og den var svært godt festet. Alt som lastes på en motorsykkel må sitte godt. Det er ikke noe alternativ å tenke: "Tja, den sitter vel". Man må hele tiden tenke: "Løsner den, da dør jeg!". Lastebånd er tingen. Ikke lastestrikker - lastebånd! Solide nylonbånd med gode kroker og "jekk" som strammer godt.

Jeg fant en fin måte å feste bagen på som gjorde at den ikke flyttet på seg en millimeter underveis. Dette ga fred i sjela når jeg kjørte. Du kan selv tenke deg hva som skjer hvis noe kommer inn i kjedet eller i bakhjulet i 170 km/t... ikke pent... Selv om jeg visste at alt satt godt, sjekket jeg lastebåndet hver gang vi stoppet for å tanke eller lese kart.

Bakerst på sykkelen; toppboksen. Hvis den er for tung vil sykkelen bli skikkelig rar å kjøre i høye hastigheter og i sving i lave hastigheter. I toppboksen hadde jeg førstehjelpsutstyr, sovepose, regndress, sandaler, vannflasker og mat når dette var kjøpt inn, og ladekabler og slikt. Ting som jeg måtte ha enkel adgang til som var for store til tankveska, men som ikke veide så mye.

Selv om toppboksen var ganske lett oppførte sykkelen seg litt rart i høye hastigheter. Den fanget opp turbulensen fra kroppen min, og sykkelen voblet litt når jeg passerte 140-150 km/t. Jeg oppfattet det Ikke som farlig, bare ubehagelig. Pluss at jeg stadig lurte på om den kom til å falle av på grunn av vinden. Fordelen med toppboksen er selvsagt at det er så enkelt å sette den på og ta den av, samt at det jo bare er å åpne lokket - så har man tilgang til det man trenger. På tur nummer to kjørte jeg uten toppboks og med salvesker som erstatning. Mye bedre i forhold til vind og utseende ;)

Til å være første min langtur syntes jeg i alle fall selv at jeg fikk det til ganske bra å pakke sykkelen.

Regn, regn og atter regn
Vann er alle motorsyklisters fiende. Vann og vind. Disse to elementene kommer ofte sammen. Demotiverende og farlig. Når man kjører bil har man fire hjul med flere kvadratcentimeter dekkflate mot asfalten. På en sykkel er det kun to hjul, og kontaktflaten er minimal. Du kan jo en gang legge merke til en motorsykkel foran deg. Det er så vidt du kan se at hjulene berører asfalten.

Da kan du sikkert selv tenke deg hvor lite som skal til før en motoryklist ligger på veien og lurer på hva som skjedde. Kombinasjonen vann og drivstoffsøl er uggne saker. Spesielt diesel. Du kan noen ganger se det som en blå-lilla film som glinser i vannet på asfalten. Treffer man noe slikt i en sving, kan det gå rett i den himmelretningen gravitasjonen vil ha deg. Det gjelder å holde tunga rett i munnen og konse på å holde sykkelen så rett som mulig, uten å miste svingen. Å dra for langt ut i svingen er fort gjort hvis man blir redd og stivner. Det skjedde en gang på vei inn mot Kitzbühel. Jeg hadde alt for høy hastighet inn i en sving, og bremset midt i svingen. Sykkelen rettet seg opp, og jeg var helt på den hviten stripen før jeg fikk kontroll igjen. Ups...

Vind er også noe å tenke på. Da jeg kjørte mellom Praha og Østerrike hadde jeg sidevind som noen ganger ikke var til å tro. Enkelte ganger brukte jeg hele bredden på veien fra vinden tok tak i meg, til jeg var tilbake der jeg begynte. Regndressen fungerte som rene seilet. Ordet "fokkeslask" har fått helt ny mening i mitt hode etter denne turen. Jeg liker ikke regndress.

Hva er nå så ille med en regndress, spør du? Redd for å bli mobba for fargen? For det første er regndressen fryktelig varm, for det andre er den stor og gjør det umulig å se i speilene, og ikke minst tok altså vinden tak i den og dro meg rundt på veibanen. Fargen... signaloransje... tja... litt redd for å bli mobba...

Du får kanskje nå en følelse av at jeg ikke tenkte på noe annet enn at det er farlig å kjøre motorsykkel i dårlig vær? Du har litt rett. "Hva hvis"-tanker sloss med "Drit i det, skjer det så skjer det"-tankene. Gleden reduseres en del hvis man tenker for mye på slikt.

Jeg hadde mye dårlig vær på turen, og jeg lært etter hvert å slappe av. Det er rett og slett så enkelt som at man tilpasser farten til forholdene, og legger inn en solid sikkerhetsmargin, så går alt bra. Jeg hadde ikke én eneste skummel opplevelse. Ingen hjulspinn, ingen sladder, ingen blokkering av hjul (ikke på vått føre i alle fall), og omtrent ingen nesten-ulykker (hadde et par som da jeg bremset og stivnet i svingen). Heldigvis kjørte jeg sammen med svært fornuftige karer. De tok ingen sjanser, og tempoet ble holdt nede på glatte veier.

Det er et par andre ting som dukker opp når det regner. En ting er å holde meg tørr, en annen ting er å holde bagasjen tørr. Jeg hadde et trekk til tankveska som holdt den tørr. Toppboksen er ikke egentlig helt vanntett, men det kom aldri noe vann inn i den. Bagen bak meg er garantert vanntett, og ga meg ingen bekymringer. Bekymringen kom da jeg ble litt slapp på vei hjem, og lot være å ta på trekket på tankveska. Det var vann i lufta, men ikke nok til at jeg reagerte. Ved enden av en lang tunnel, åpnet himmelen seg. Det var ingen steder å stoppe, og jeg trodde mesteparten av vannet ble skøvet unna av kåpa på sykkelen. Så feil kan man ta. Da jeg kom til hotellet den kvelden var absolutt alt i tankveska vått. Klær, toalettsaker, passet mitt, mobiltelefonen - og digitalkameraet hadde paja helt. Da jeg tok ut minnekortet rant det vann ut av det. Resultatet av min dumhet var et kassert kamera, og et falmete pass.

Helvetesturen hjem
Lykkerus gjorde det vanskelig å tenke klart. Min ganske ferske kjærste møtte meg i Nice. Avreisen hjemover ble utsatt til siste mulighet, et valg jeg selvsagt ikke angrer på. Det ble jo slik en fin historie å fortelle...

Da jeg kjørte fra Kiel hadde jeg som sagt selskap av flere sykler. En av de andre gutta sto for ruteplanlegging. På vei nordover fikk jeg meg imidlertid en liten vekker. Jeg gikk på en liten smell, som Jon Håvard ville sagt. Veikartet mitt var mildt sagt elendig. Det var ikke spesielt detaljert, og veinummerne stemte ikke med skiltene.  Jeg kjøpte etter hvert et bedre kart, men da var jo skaden allerede skjedd.

Det aller beste hadde vært et navigasjonssystem - som jeg faktisk hadde med meg. Jeg stappa en iPaq med TomTom software og en liten Bluetooth GPS-antenne i tankveska, og hadde på forhånd lagt opp strøm til laderen og Autocom intercom i hjelmen. Det så lovende ut for returen, hadde det bare fungert. En ukes tid før jeg dro på ferie kjøpte jeg kart for Europa. Jeg hadde Skandinavia fra før, og regnet med at det bare var å smokke inn et minnekort med kart for de landene jeg skulle til, og vips; så var alt i orden.  "Please enter activation code", var den ekle meldingen jeg fikk da jeg skrudde på iPaq'en. Jeg hadde ikke noen aktiveringskode! Dette fikk jeg da ikke beskjed om da jeg lastet over kartdataene til minnekortet? Jeg hadde altså brukt 1800 spenn på noe jeg ikke kunne bruke!

La meg legge til at det ikke fulgte med ett eneste papir i pakken fra TomTom. Kun en bunke CD-skiver med kartdata på. Ingen ting som indikerte at jeg måtte aktivere de nye kartene. Jeg hadde jo aktivert selve programpakka som fulgte med de Skandinaviske kartene...

Ikke nok med at jeg la ut en masse dinarer for kartene, Autocomen kostet flesk den også, og jeg brukte en hel lørdag på monteringen, og gledet meg som en unge til å bruke det.

Denne hendelsen førte til høy temperatur under hjelmen og ble avsluttet med et par saftige salver. Makan til dustegreier!

Så, til turen hjem – helvetesturen!
X-dama kom på visitt til Nice onsdag 14. juli for å møte meg (og hennes to venninner). Vi ville jo selvsagt ha så mye tid sammen som mulig, og jeg bestemte meg for å reise hjemover på lørdag - selv om jeg visste at det kom til å bli knapt med tid til å rekke Kiel-ferga på søndag.
Klokken 11:00 kjørte jeg ut på motorvei A8 nord for Nice. Da hadde jeg sulla rundt i byen nesten en time med lite bensin for å finne veien ut. Hva er galt med konsekvent skilting til hovedveien?

Jeg fikk en bitteliten forutanelse om at turen ville bli någet strabasiøs allerede da jeg sjekket ut av hotellrommet. Visakortet ville ikke gjennom, enda jeg visste at det var penger på konto. Igjen kranglet Visakortet da jeg omsider fant en bensinstasjon like ved motorveien. Oh well, det er vel disse sløve franskmennene som ikke kan bruke kortleseren, tenkte jeg.

Lite trafikk og deilig temperatur. Jeg satte opp tempoet og dundret norover. Like før Genova tok jeg av til en motorvei som skulle føre meg rundt Milano, og ikke gjennom. Med bil i fjor ble jeg stående i lang kø - noe som ikke er å anbefale på motorsykkel. Det er for varmt både for føreren og for motoren.

Da jeg var på høyde med Milano, men litt lenger vest, tok jeg feil avkjøring. Det var elendig skilting, og veikartet mitt var dårlig. Ikke ett eneste veinummer stemte overens med mitt kart. Jeg tok en råsjans og dro i den retningen jeg ville - nordover. Det gikk ikke så bra.

Jeg endte opp på en fjellovergang som ikke akkurat hadde motorveistatus. Da jeg oppdaget fadesen trodde jeg det var like greit å fortsette. Det var ikke det. Jeg burde ha snudd. Distansen var ikke mer enn 40 kilometer lenger, men snitthastigheten gikk i dørken. På motorveien hadde jeg rundt 115 km/t i snitt, på disse fjellveiene med hårnålssvinger og kumøkk i veibanen ble det vel kanskje 30? Jeg klarte ikke mer enn 66 mil på lørdag, på et antall timer som burde ha bragt meg mer enn 90 mil nordover hvis jeg hadde kjørt riktig.

Ikke misforstå, det var en flott tur over fjellet. Helt sant! Grønt og fint. Masse koselige småsteder hist og pist. Problemet var at småstedene hadde ikke bensistasjoner, og de få som hadde tok ikke Amex. Og ja, det var noe galt med Visakortet. Det hadde kommet i kontakt med de kraftige magnetene på tankveska, og magnetstripa på kortet var slettet. Jeg klarte med nød og neppe å betale for bensinen i en liten sløv italiensk landsby da kortet ikke lot seg bruke. Heldigvis hater jeg utenlandske mynter, så jeg slenger dem bare i ei lomme eller noe. 13 Euro skulle mannen ha. 13,50 hadde jeg.

På vei ned fra fjellet begynte det så klart å regne. Det plasket ned i timesvis. Klokka åtte på kvelden kapitulerte jeg. Jeg hadde funnet tilbake til motorveien, og fikk øye på et hotell. Jeg gadd ikke spørre hva det kostet en gang.

Det var på vei til dette hotellet at jeg tabbet meg ut og lot tankveska bli full av regnvann. Jeg trodde som sagt at vannet ikke fant veien ned, men det gjorde det og etterlog seg et ødelagt digitalkamera og et falmete pass. Jeg rant av sykkelen og bølget inn på badet der jeg helte av de våte klærne og fikk tatt meg en lang dusj(!). Alt ble hengt opp til tørk og jeg hoppet i bingen trøtt som ei strømpe.

Kvart over åtte dagen etter var jeg tørr igjen, og kunne endelig slippe clutchen ut og gi gass. KADUNK! Jeg hadde glemt å ta av skivelåsen, men jeg hadde heldigvis rullet veldig sakte frem på grunn av en ryggende bil. Lykken sto meg bi. Ingen skade skjedd. Å stå på grensen mellom Sveits og Tyskland med ødelagt bremsekaliper og skive hadde ikke vært spesielt kult.

Resten av søndagen var en salig blanding av oppe-humør og nede-humør. Jeg begynte å bli lei av å sitte sammenkrøket over en bensintank som måtte fylles hver 20. mil. Lei av å måtte gå av sykkelen hver 10. mil for å knekke opp de stive lemmene. Lei av å høre drønnene fra de tyske bilistene som pushet lydmuren i jakten på mer fritid, eller noe slikt. Lei av å lure på om jeg skulle dra på regndressen på grunn av de mørke skyene. Lei av å glemme å putte inn øreproppene. Lei av å stoppe for å putte inn øreproppene. Lei av å lure på om dekkene som begynte å bli lovlig slitte holdt helt hjem. Lei av å se avstandsskilt som viste at det var langt igjen.

Plutselig var jeg blid som en smørbukk. Smilte og trallet og lo inne i hjelmen. Hva som fikk meg opp og hva som tok meg ned, det vet jeg ikke. Humøret var farlig ustabilt. Jeg hadde et par utblåsninger som resulterte i at jeg presset toppfarten på biken. Når jeg passerte 190 km/t og ennå ville ha mer, da fant jeg ut at jeg trengte en hvil.

Utover dagen gikk humøret ut på dato. Jeg ble apatisk. Satt der i 150 - 160 km/t og så tomt fremfor meg. Titting i speilet og forbikjøringer ble rutine. Av sykkelen, hoppe litt rundt. På igjen. Ut på motorveien. Stram gasswire. 1. gear til 9000 o/min, 2. gear til 9000 o/min, 3. gear til 9000 o/min, 4. gear til 9000 o/min. Flatt jern til 6. gear var tomt. Lav hodeføring for å unngå vindpresset. Tanker og ikke-tanker rundt i hodet. Time etter time.

Plutselig(!) var jeg i Hamburg. En sms til mams med geografisk rapport - svar tilbake: Oj, nå kjører du fort! Jeg gjorde det. Jeg gjorde unna litt mer enn 140 mil på litt under 14 timer. Med tanke på at jeg stoppet én gang i timen; først for å hvile så for å tanke, sier det seg selv at jeg har kjørt som en mann (på min første langtur ever).

Litt før elleve på kvelden rullet jeg inn i garasjen til et hotell i Aalborg på nordspissen av Jylland. Opp seks etasjer og inn på et deilig rom med utrolig myk seng. Og dyne, ekte dyne. Ikke bare et laken - men dyne! Og TV med engelskspråkelige programmer - udubbet! Og NRK1! Og TV2! Jeg var i himmelen! Eller? :)

Har du noen gang hatt skikkelig influensa? Eller omgangssyke med oppkast en hel natt? Når du våkner er kroppen støl. Vond fra topp til tå. Slik var det da jeg våknet mandag morgen. Jeg var blå på venstre tommelpute. Jeg hadde hatt feberdrømmer. Jeg var varm og klam. Kroppen tryglet og ba om å få slippe mer motorsykkelkjøring.

Litt mat, og så ut - i regnet. De siste seks milene til fergeleiet på mandag ble en våt opplevelse. Jeg droppa regndressen, men tok på trekket på tankveska. Smart trekk (hø-hø-hø). Det var en sann fryd å kjøre ombord på Color Festival og vite at det kun var igjen noen få kilometer når jeg ankom Oslo havn.

Man kan farte over uten lugar for rundt 600 kroner. For 450 ekstra fikk jeg utvendig lugar på 6. dekk. Jeg sov et par timer, så handlet jeg taxfree, så sov jeg et par timer til. Klokka sju kunne jeg konstantere at ferien var over. Da parkerte jeg sykkelen utenfor huset på Furuset. Jeg klappet biken på snuta og takket for turen.

For en tur...

Tall og fakta
Nå har jeg skrevet mye om forberedelser og farer underveis. Her kommer noen ord om veien ned, og hva vi gjorde.

Fredag 2. juli
Begynte i Oslo med ferge til Kiel.

Lørdag3. juli
Fra Kiel kjørte vi E22 forbi Hamburg, E45 mot Hannover, E49 forbi Leipzig, RV170 like ved Dresden og E55 til Praha. (758 km)

Søndag 4. juli
E55 fra Praha til Linz, E60 til Salzburg, en liten feilnavigasjon tok oss inn på motorvei 8 mot Rosenheim, og så A13 et stykke sydover, og til slutt RV312 til Kitsbühel. (528 km)

Mandag 5. juli
Dagstur til Grossglockner på veier jeg ikke aner hva heter.

Tirsdag 6. juli
Hvile- og vaskedag. Har noen vage minner om en tur på Londoners Pub. Jeg våknet i alle fall opp dagen etter med hodepine og to nye t-skjorter med ufine budskap på.

Onsdag 7. juli
Hvile- og vaskedag

Torsdag 8. juli
Vi kjørte et fjellpass som gjorde at vi kom ned på A22 og E45 mot Verona. E70 til den lille halvøya Sirmione der vi sov en natt. (407 km)

Fredag 9. juli
E70 og E64 forbi Milano, E25 syover til Alessandria og Castelazzo. (265 km)

Lørdag 10. juli
Vi fant oss til rette på hotell etter en natt på campingplass. Ingen kjøring utover dette.

Søndag 11. juli
Madonnatreffet. Ingen kjøring.

Mandag 12. juli
Nok en feilnavigering sendte oss på oppdagelsesferd. Vi skulle kjøre A21 og E25 til Genova og så straka vegen på E80 til Nice, men vi mistet en avkjøring og fortsatte rett vest mot Torino på A21. Vi krysset grensa til Frankrike over et fjellpass. Jeg finner ikke igjen på kartet hvor vi kjørte. Kul vei, men dessverre var den regnvåt. Vi lå 20 minutter bak et forrykende uvær som herjet over fjellene og helt ned til Nice. (ca. 505 km)

Tirsdag 13. juli
Slappet av i Antibes.

Onsdag 14. juli
Slappet av i Nice.

Torsdag 15. juli
Slappet av i Nice.

Fredag 16. juli
Slappet av i Nice.

Lørdag 17. juli
E80 til Genova, E25 til Gallarate, feilnavigering førte meg opp på fjellet via Domodossola, Brig og St. Gotthard, ned på E35 igjen i Sveits og nesten opp til Basel. (665 km)

Søndag 18. juli
Stora vägen -5- til Mannheim, stora vägen -7- (E45) til Hannover, Hamburg, Flensburg, E45 til Aalborg. (1380 km)

Mandag 19. juli
E45 til Hirtshals, Color Festival til Oslo, E18 og E6 til Furuset. (75 km)

Disse tallene gir meg en total på 4583 km. Det har vært noe kjøring innimellom, og totalen på triptelleren min viser 4715. Det stemmer sånn passe bra.

Når man legger til de drøye 3000 km sykkelen hadde gått før jeg dro, skjønner jeg hvorfor dekkene er utslitte. Forhandleren sier at de skal tåle rundt 6000 km. De har gått nesten 200 mil over det - på varme veier, masse krappe svinger og i høye hastigheter med ganske mye last på.

Nå har vi forlatt Alessandria og Madonnatreffet. Vi bomma på en avkjøring, og bestemte oss for å ta fjellveien til Nice i Frankrike i steden for motorveien. Her sjekker vi kart.

Utkanten av Antibes sett fra verandaen på hotellet. Antibes er en liten badeby midt i mellom Nice og Cannes. Jeg så fire norske biler de første femten minuttene jeg var der. Best å komme seg bort så fort som mulig...

Så gikk vi tur i byen. Sikkert på jakt etter mat. Vi jaktet en del på mat.

Del dette med andre